Knagenhjelm: Dagbøker


Ad Notam Online | Forsiden | Bind 1: 1882




Trollhättan, 6. august 1882

I går forlot jeg Hankø bad med behagelige minner fra de uker, jeg tilbrakte der. Efter en kjedelig reise, hvortil kanskje mitt dårlige humør og det dårlige vær bidrog sitt, ankom jeg til Fredrikshald om aftenen. Dog var innseilingen til sistnevnte by, hvilken foregår gjennom det trange Svinesund, hvor man på den ene side har Sverige, på den annen Norge, meget interessant og vakker. Tidlig i morges begav jeg meg opp til Fredrikshalds historiske merkverdighet: Fredriksten festning. Oppstigningen var besværlig, men dog umaken verd; ti jo lengre opp jeg kom, desto mer henrivende ble utsikten, og da især utsikten over den for sin skjønnhet bekjente Tistedal. Innerst inne i Fredriksten festning, bak kommandantens hage, er det monument, som den svenske armé i 1860 reiste til minne om heltekongen Karl 12, enhver sann offisers ideal. Denne energiske mann, hvem hverken mot eller håp forlot tross alle mørke fremtidsutsikter og motgang. Monumentet, som er støpt av malm i Motala, har på baksiden følgende inskripsjon:

 

"I med- och motgång lika

Sin lyckas överman,

Han kunde icke vika

Blott falla kunde han."

 

Et bøsseskudds avstand fra minnestøtten påviser det sted, hvor Karl 12 drog sitt siste sukk. En enslig, lutende pil beskygger nå med sine grener det sted, hvor han, som engang i noen år hadde satt hele den kultiverte verden i forbauselse og uro, ble rammet av en kule. "Det var en fælt tapper mann, han Ka''l," sa min veiviser, en gammel veteran, idet han fikk en tåre i sitt øye, hva enten av beundring for heltekongen, eller fordi han så, at jeg stakk min hånd i lommen for å gi ham en drikkeskilling, skal jeg la være usagt.

Som soldat må Karl 12 i høy grad beundres, som menneske tvilsomt. Jeg er av den mening, at han ikke kjempet for sitt lands ære og av kjærlighet til det, men for en stor del for å tilfredsstille sitt eget maktbegjær og sin kamplyst. Efter i levende live å ha sett en stor armé gå til grunne, etterlot han ved sin død sitt fedreland i de ulykkeligste kår.

Efter at jeg var steget ned fra festningen, gikk jeg en liten stund omkring i de regelmessige gater, så byens forholdsvis store og vakre park med en likeså vakker som (efter hva jeg har hørt fortelle) kostbar musikkpaviljong. Ved middagstider drog jeg med Bergslagsbanen hit til Trollhättan. Ved Ed stasjon utfolder seg et i sannhet fagert landskap.

Lesjøen med dens gigantiske omgivelser gjorde et mektig og overveldende inntrykk på meg. Så har jeg da sett Trollhättan, som så ofte i min fantasi har foresvevet meg som noe av det mest storartede, Nordens underskjønne natur har å oppvise. I lang avstand hørte jeg larmen av vannfallene, sterkere og sterkere, inntil de, da jeg kom til Guløfallet, det øverste, overdøvet enhver underordnet lyd.

Ovenfor rolig styrter Gøtaelven seg plutselig ned i dypet, skummer og sprøyter, rasende over klippenes motstand, sitt sølvstøv høyt i været. Efter atter et lite stykke å ha flytt rolig danner den Toppøfallet, utvilsomt det største, interessanteste og mest imponerende. Midt i dette fall ligger en holme, til hvilken man kan komme over ved mot en liten avgift, som tilfaller "Trollhättans skola för flickor", og gå over en dissende bro. Befinnende seg her midt imellom de rasende elementer har man en vid og herlig utsikt. Vakrest utsikt over fallene har man kanskje fra et sted inne i skogen, tett ved Trollhättans nyoppførte store og pene kirke. I nærheten av Stampestrømsfallet (det tredje) er den såkalte "Kungsgrotte", hvor en del konger og fyrstelige personer har latt sine navn innrisse. Avslutningen på Trollhättefallene dannes av de fire Helvetesfall. Efter å ha kjempet denne siste kamp med klippene, flyter Gøtaelven stille og verdig videre. Når man tenker seg dette fenomen i en storslagen, fager natur, på den ene side høye åser, bevokst med lysranke, mørke, melankolske graner, på den annen flate, fruktbare strekninger, det storartede, imponerende og det blide, vennlige i en vidunderlig forening, kan man vel tenke seg, at Trollhättan alltid har vært regnet som et av det nordlige Europas vakreste naturfenomener, hvortil der stadig valfartes av en mengde reisende av de forskjelligste nasjonaliteter.